DEN GAMLE HAVEN

 

           Erindringer fra Tjølling prestegård av Ruth Lea Hausken

                   (Artikkel i Østlandsposten, Larvik)

 

Den var hverken sirlig eller så velholdt den gamle haven, men du verden så stor. Mor påstod det tok ti minutter å gå rundt i alminnelig gange, og sikkert er det, det var umulig å høre det om en var nederst i haven, når en av den store familien, med sine egentlige ikke lave stemmer, brølte middag eller telefon.

På Vollen hørte de det utmerket!

Vi kom ikke inn gjennom noen fin port til haven, nei vi gikk trolig gjennom «lågen». Gammel og primitiv var den, men den koseligste port noen har hatt. Den førte inn til Jasminlysthuset som aldri ble brukt. Det blomstret og duftet og gjorde ellers sin store nytte ved å skjerme familiens unge når det siste godnatt skulle sies.

Ingen streng gartnerhånd passet på å holde de forskjellig blomstersorter til sin bestemte plass, nei i den store haven seiret de stort, de mest livsglade og kraftige blomstene! Det eneste vi sørget litt over var at den hvite erantissen nesten tok luven fra de store deilige fiolene. For aldri har fioler duftet som dem! De kom så tidlig - like etter at sneen var smeltet i sydveggen, de var som en hilsen når vi kom hjem, det var som de ville si: « Vi er de første - men bare vent» Så kom de slag i slag, både de ville og de kultiverte, først var det den gule vårkålen som lå som et dekke over alleen, løvetannen var ikke borte den heller, den lyste av frodighet og glede. På øya kom blåveisen, den tror jeg ikke riktig trivdes, for jeg kan aldri huske den formerte seg noe, den fulgte ikke med i tempoet, den syntes vel den gjorde nok når den hvert år kom med sin lille hilsen

Ja, den øya den var nok ingen ordentlig øy, men et minne om gamle dager med rommeligere forhold. Andedammen har nok alltid vært der, og for å sette en spiss på hadde den gamle prest rett og slett gravd dype grøfter rundt en firkant med ordentlig bro over. De gamle fortalte en gang hadde broen vært fin med flettet rekkverk, men da vi kom var den avgjort enkel! Vi hadde ikke ender i dammen, men vi hadde da gjess som fikk lov å lære sine gule små nøster den første leksjon i svømming. Men nå er det jo det med gjess at de skal helst ikke være så meget i vannet for å bli en fin Mortensgås, så mitt tydligste minne om gjessene er fra tunet hvor de førte et sant enevelde. De var ofte verre enn sinte bikkjer, nåde dem som ertet dem og kom for nær, de fikk seg noen ordenlige slag av vingene.

Men tilbake til haven, for det var haven denne gang. Ingen tenker vel på den haven uten å sende en spesiell tanke til alleen! For det var nøttealle rundt den store haven. Den var deilig fra vi om våren måtte rake den ren for blader og så brenne bråte. Den lukten av bråte om våren!! Vi skulle finne plasser til bråtebrannene hvor ikke brennplassene vistes, men hvordan det var eller ikke, jeg synes jeg husker hele sommeren igjennom disse runde, svarte flekkene som tydelig fortalte om vårens bråtebrann.

Det er ikke så lite å holde en nøtteallé, den skal beskjæres og klippes og kvisten skal vekk. Ekornet var flittig hjelper med nøttene, så det klarte vi fint! Men likevel, alleen var liksom halve haven, den var som et lite eventyr fra tidligste vår til varme sommerdager, for det var der den gang.! Da var det en lise å gå i alleen, og så måneskinnskveldene utover høsten!

Det er ikke få par som ned gjennom tiden har svermet i alleen, og alle husker vi nok den forunderlig stemningen av uvirkelighet som en bare kan føle når en er ganske ung og forelsket, denne følelsen av å være skjermet for allverdens nysgjerrige blikk, helt alene.

Men ikke alle var like henrykt for måneskinnet, det hendte at glade ungdommer som synes de godt kunne smake litt på all den gode frukten, fikk seg en ordentlig støkk, for det hendte virkelig de ble knepet av mor og far på deres tur i alleen, men aldri røpet de dem med et ord til oss barn.

Ellers slapp vi å synke hen i grublerier i haven, hverdagen var såmen virkelig nok. Grønnsakeehaven var ikke liten til en stor husholdning. Dengang gikk det an å få hjelp til de tyngste takene, for det var ikke noe lett arbeid å fordele all gjødselen som var kjørt ned på vinterføre og lå i store hauger og ventet på å bli spadd ned.

Var våren fin skulle det meste av frøet være i jorden 17. mai, da lå de store og snorrette «sengene» og bare ventet på sol og varme.

Fruktblomstringen, ja den var et syn! De var ikke nettopp dvergtrær de gamle eple-, pære- og kirsebærtrærne, nei de ruvet med mektige kroner. Kanskje er det tiden som forgyller, men for meg står det som de hvert år var sellende fulle av skjære blomster. Alle stod de på teppe av hvitveis, ikke små beskjedne hvitveis, nei takket være sin gode jord, var de store og lysende annemoner. Ja, i blomstringstiden var haven skjønn,et eneste fortrollet eventyr i hvitt, bare syrenhekken foran huset kastet sin stenk av farge i alt det hvite.

Sommeren var travel og ofte har nok både voksne og barn sukket over haven og ønsket den meget mindre, for det var ikke bare alleen av hassel, nei det var såmen alleer av rips og stikkelsbær også, og de skulle plukkes! Bærtiden, jeg synes enda jeg ser alle de koselige og pene gamle konene med tørkle på hodet for solen og store kurver på armen! Tar jeg ikke helt feil tror jeg de fikk 10-15 øre pr bismerpund de første årene.

Men hygge var det med arbeidet. Ripsen var stor og fin, solen varmet og passiaren den gikk, i kontoret sto mor og veiet kurvene på bismervekt og skrev opp. Bringebærene måtte i kurver, og kirsebær og moreller fikk ungdommen klare.

Så var det å gjøre alt ferdig til torvs, alt måtte være klart til å settes på langkjerre om morgenen, så det bare var for Betzy å komme avgårde når «Kora» var forspent. Neste dag var spenningen, når Betzy og «Kora» kom hjem, om alt var solgt og hvor meget vi fikk i år.

Ja travelt var det særlig for mor med den store have og så huset fullt av gjester hele sommeren, men det skulle så være, liv var der og mye hygge. Sommeren den gikk som en røyk, og så var frukten der før en riktg hadde fått summet seg. De kom slag i slag, sommerepler, gråpærer og gravensteiner, foruten en mengde epler med personlige navn som gjorde at det ble omtrent som venner der kom igjen. «Kunnskapens tre» var merkelig nok et morelltre, hvorfor visste ingen riktig, et er i hvert fall sikkert, de måtte ikke spises av havens unger, de var deilige og store og ble solgt.

Vi hang i trærne noen hver og høstet frukt, mest epler, la i flisefat, bar opp og la i hyller i «kontoret» og kjelleren, hyller som stuegulv. Enda kan jeg kjenne den duften som slo mot oss når vi skulle inn i «kontoret». Ja, vi slapp fruktrasjonering der i gården! Enkelte år var det helt overveldende, og vi visste ikke hvor vi skulle legge alle eplene, det var ikke som nå å sende all den overflødige frukten til saftpresseri, nei det gikk til torvs og ble sendt i kassevis til familie og venner, gitt bort og solgt i 5 og 10 litermål fra «kontoret». Spise frukt gjorde vi så det forslo, og skolevesken fullere av epler enn bøker står som et hyggelig minne.

Dette var en liten hilsen til den gamle haven fra oss som var så lykkelige å kalle den vår i 15 år, kanskje var vi de siste på skansen som fikk oppleve litt av den gamle tid. Dengang gikk det enda an å få hjelp, da kunne man enda glede seg over arbeidet. Vi var glade i haven, vi følte at her hadde familie etter familie lagt ned arbeid og kjærlighet og så meget av deres glade ånd fulgte haven.

 

 

Ruth Lea Hausken